Vil Dagbladet ri stormen av?

Striden utløst av Dagbladets oppslag om at PST linket til en tegning av Muhammed (måtte han råtne i grisemøkk) ruller videre, vi har nok ikke sett slutten på denne historien ennå. Det er etter hvert blitt en nokså merkelig historie. Dagbladet som tradisjonelt har vært en av de mest islamofile halal-blekkene i norsk presse er plutselig kommet under angrep fra det islamofascistiske herrefolket. To ganger har muslimske drosjesjøfører aksjonert i Oslo og kravet deres synes å være at Dagbladet skal be om unnskyldning for å ha trykket tegningen det var snakk om hvor Muhammed ble fremstilt som en gris.


Dagbladet har på sin side avvist det. Samtidig med at herrefolket er kommet i klammeri med en av sine tradisjonelle støttespillere har de imidlertid fått støtte fra det som mange kanskje vil si er en uventet kant, nemlig Redaktør Hans Rustad på document.no. Her har med andre ord etterdilteren komme i skade for å dilte så langt etter at han til og med er havnet bak Dagbladet.

Hvorvidt Dagbladet vil gi etter og komme med en unnskyldning slik Vebjørn Selbekk i Magazinet ble presset til, ikke minst av Leder i KrF, Dagfinn Høybråten, gjenstår å se. Det man imidlertid kan være HELT sikker på at noe press fra Høybråten vil ikke påvirke Dagbladets holdninger og handlinger i denne saken. Om eventuelle drapstrusler mot ansatte i Dagbladet og deres familier vil ha noen virkning gjenstår å se. Posisjonene låses imidlertid veldig fort i en sak som denne. Jo lengre Dagbladet nekter å komme med noen unnskyldning jo bitrere vil pillen bli å svelge hvis de til slutt likevel må gjøre det for at ikke menneskeliv skal gå tapt.

På den annen side, jo lengre og jo høyere muslimene bråker og forlanger unnskyldning jo bitrere pille blir det for dem å svelge hvis de likevel ikke får det. Foreløpig kan det med andre ord se ut som om man er i en fase hvor begge parter høyner innsatsen i dette spillet. I et møte med en såkalt ”fremtredende” imam (les: terroristleder) i Oslo 9 februar fastholdt konstituert sjefredaktør Lars Helle Dagbladets avvisning av å komme med noen beklagelse, og sa i den forbindelse blant annet følgende:

”Vi må ha rett til å illustrere våre nyhetssaker med de mest relevante bilder og tegninger. Det ligger ikke i Dagbladets natur eller vår historie å være grenseløst forsonlige. Dagbladet har en tradisjon for å være liberal, framtidsoptimistisk og ureligiøs. Vi har tatt for oss den norske kirke og det norske presteskapet siden 1869. Det er nok sånn at andre religioner også må finne seg i det”.

Stort klarere og bedre kan det ikke sies, og at det er Dagbladets redaktør som sier dette, og ikke f eks Hans Rustad er en gedigen skam for sistnevnte. Om Hege Storhaug er aldri så lite stolt av sin tidligere arbeidsplass vites ikke, men det ville ikke være så rart om hun var det.

Det kan også være verdt å merke seg hvordan en del andre aktører opptrer i denne saken. Mens Hans Rustad altså velger å dolke Dagbladet i ryggen har TV2 på sin side valgt å stille seg solidarisk med Dagbladet, om enn på en litt diskret måte. De har ved flere anledninger vist den forsiden på Dagbladet hvor tegningen av Muhammed som gris var trykket. Dermed har også TV2 ”trykket” tegningen og det er de fullstendig klar over. Da TV2 under striden rundt Jyllandspostens Muhammed-tegninger viste oppslag fra andre medier om saken, oppslag hvor selve tegningene var med, var disse sladdet. Det er grisen Muhammed IKKE nå på TV2. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en form for solidaritet med Dagbladet fra TV2 sin side.

Da er generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold atskillig mer ullen og uklar i sin holdning. Han var som kjent en av de ytterst få i norsk medieverden som forsvarte Magazinets trykking av Muhammed-tegningene fra Jyllandsposten. Nå er han tydeligvis ikke så sikker lenger. På spørsmål fra Rustad karakteriserer han den tegningen Dagbladet trykket som ”hatefull” og signaliserer at dette er i en annen kategori enn Jyllandsposten og Magazinet.

”Hatefull” ????

Javel, OG HVA SÅ???

Hvis noen hadde karikert Hitler som en gris kunne man da med like stor rett sagt at den var hatefull mot Hitler og mot både gamle og nye nazister. Tatt i betraktning at Hitler og nazistene var de rene amatører og klossmajorer i faenskap sammenlignet med Muhammed og muslimene skulle det bar mangle om ikke hat hadde en plass i dette også. Den unge jødiske kvinnen som tegnet Muhammed som gris var bosatt i Hebron, og var daglig omgitt av muslimsk hat som var og er så kompakt at det kan skjæres med kniv, og som medførte en konstant frykt for selvmordsbombere og annen terror. Hun hadde rett til å hate, og det har enhver annet sivilisert (les: ikke-muslimsk) person også. Hennes måte å gi uttrykk for hatet på var gjennom noen blyantstreker som hun fikk to års fengsel for i Midtøstens såkalte ”eneste demokrati”.

Islamofili er islamofili også når den kommer fra jødene. Det er ingen tilgivelse for noen, heller ikke for jøder, å utvise noen annen form for toleranse av islam enn NULLTOLERANSE. Det er kun hvis tegningen hadde kunnet tolkes som en oppfordring til voldelige angrep på muslimer at det kunne ha vært berettiget å si at den hadde krysset en grense i forhold til Jyllandspostens. Det gjør den på ingen som helst måte. Den fremstiller kun den enkeltperson som uten sammenligning har vært opphav til mer lidelse og død enn noe annet menneske på en måte som en formidabel fornærmelse og krenkelse av et hyggelig og nyttig husdyr. De eneste som har grunn til å føle seg krenket her er måtte være Norsk Svineavlslag.

Kokkvold: - Grisetegningen virker hatefull
Document.no 4 februar 2008

Oslo-imam frykter verre karikaturstrid
ABC Nyheter 9 februar 2010

Ukrainas lykkelige valg

Når dette skrives tyder alt på at opposisjonslederen Viktor Janukovitsj har vunnet presidentvalget i Ukraina 7 februar 2010, selv om motkandidaten Julia Timosjenko foreløpig nekter å gi seg. Sammenhengen mellom utfallet av dette valget og den globale kampen mellom islam og sivilisasjon er kanskje ikke så veldig åpenbar, men den er der. Selvfølgelig er den det. Vi snakker om en verdenskrig om har pågått i ca 1400 år. Ukraina er et rimelig godt utviklet moderne samfunn og landet har en befolkning på 45 mill mennesker. Befolkningen har i gjennomsnitt 14 års skolegang, med kvinner i gjennomsnitt litt lengre skolegang enn menn.

Landet ligger også i det historiske spenningsfeltet eller konfrontasjonslinjen mellom islam og kristendom. Slaget ved Khotyn i 1621 sto på ukrainsk jord og var på mange måter et slags østeuropeisk Poitiers. Her ble de fremstormende muslimske tyrkerhordene stoppet gjennom heltemodig innsats av polakker og ukrainske kosakker. Målet for felttoget til det perverse svineriet i 1621 var å ”vanne hestene ved Østersjøen”. Det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne at det neste spranget da ville vært over Østersjøen til Skandinavia. Når muslimske morderhorder ikke stormet i land i Skandinavia på 1600-tallet har vi ikke minst ukrainske kosakker å takke for det. At nordmenn selv åpnet grensene for faenskapet og overleverte landet til dem ca 350 år senere kan man i hvert fall ikke bebreide ukrainerne for.

På 15- og 1600 tallet hadde ukrainere også en tradisjon for hva noen vil kalle ”bøllete” oppførsel ovenfor Det ottomanske imperiet. I denne sammenheng er imidlertid ”bøllete” ment som et utsøkt kompliment. De raidet til og med det okkuperte Konstantinopel og befridde ukrainske kvinner som var blitt tatt til fange og holdt som sex-slaver av tyrkerrottene. Med en slik historisk og geografisk ramme, og Ukrainas tyngde i form av mange slags ressurser sier det seg selv at det ikke er likegyldig for den globale kampen mellom islam og sivilisasjon hvilke krefter som har hånden på rattet i Kiev.

Hvilket utfall av presidentvalget i Ukraina som er å foretrekke fra et antiislamsk synspunkt er egentlig ikke så vanskelig å resonnere seg frem til. Langt på vei kan man avgjøre det basert på hvilken vei dekningen av valget heller i norske medier. Det er lenge siden norske nyhetsmedier har vært i nærheten av å gi en noenlunde objektiv dekning av noe valg noe sted i verden. Det faktum at norske medier heller åpenbart i favør av Julia Timosjenko er i seg selv nok til at man instinktivt burde støtte motkandidaten Viktor Janukovitsj hvis man ikke hadde tilgang på annet enn den avskyelige halal-suppa som kommer ut av norske nyhetsmedier.

Nå har man imidlertid heldigvis tilgang på annen informasjon, og man skal ikke grave særlig dypt i den før man ser at også her er norske medier på gal side, også her støtter og propaganderer de for den side i en valgkamp som det vil tjene islams interesser vinner. De politiske forholdene i Ukraina omtales og fremstilles gjerne som kompliserte. Det kan de for så vidt være også, på noen områder. Når det gjelder Ukrainas plassering i kampen mellom islam og sivilisasjon er det imidlertid ikke vanskeligere enn hva man velger å gjøre det.

Politisk er Ukraina delt omtrent på midten, i dobbelt forstand, dvs både prosentuelt og geografisk. Dette illustreres egentlig meget bra av bildet nedenfor. Kartet over Ukraina viser valgresultatet med de valgkretser som Julia Timosjenko vant i rødt, og der hvor Viktor Janukovitsj vant i blått.

Dette må imidlertid ikke oppfattes dit hen at Timosjenko er politisk rød, og Janukovitsj er politisk blå. I den grad politisk rødt og blått har noen relevans i denne sammenheng er det snarere omvendt. Det har det imidlertid ikke. Den politiske fargen som har relevans her er grønt – islams farge. Nå var islam ikke noe tema i valgkampen i Ukraina. Landet er nesten helt fritt for muslimer. Det er i seg selv ganske oppsiktsvekkende med tanke på at Ukraina i likhet med Spania, Portugal og store deler av Balkan har vært muslimsk koloni. Ukrainerne har tydeligvis gjort tilnærmet rent bord etter at de muslimske okkupantene ble drevet ut, en prosess som startet med slaget ved Kulikovo i 1380.

Når det ukrainske presidentvalget likevel har potensielt stor betydning for Europas videre skjebne er det med andre ord ikke på grunn av islams og muslimers stilling i Ukraina i dag og i den nærmeste fremtid. Det har å gjøre med todelingen av landet, som er reflektert i de to kandidatene. Den ene halvparten, den som er rød på kartet, og som er representert ved Timosjenko har blikket vendt vestover. De tripper av iver etter å komme inn i EU og å bli medlemmer av NATO. Det ville i tilfelle være å melde seg inn i en dekadent, gjennområtten, selvhatende og selvdestruktiv sivilisasjon som stormer mot sin egen tilintetgjørelse. Det vil gjøre Ukraina til en del av Eurabia og en muslimsk terroristorganisasjon som kalles New Albanian Terrorist Organization (forkortet NATO) ville få et nytt medlem.

Den andre halvparten, den som er blå på kartet ovenfor, har blikket rettet nordover mot et slavisk og ortodokst kristent broderfolk, mot Russland, mot Det tredje Roma, mot kristenhetens høye beskytter. Nå har det broderskapet slett ikke alltid vært problemfritt. Russerne og ukrainerne har hatt sine uoverensstemmelser, og vil sikkert få det i fremtiden også. Men når det virkelig røyner på mot en felles ytre fiende som også er all sivilisasjons kollektive fiende, vil de nok stå sammen.

Det som det hele koker ned til er at hvis man forsøker å se anslagsvis 30 år inn i fremtiden vil et nytt jernteppe ha reist seg, eller være i ferd med å reise seg gjennom Europa. Den store forskjellen fra det forrige vil være at nå vil det være på vestsiden man finner djevelskapen, den vil ligge i islams blodstenkte sataniske mørke, mens det vil være på østsiden man finner frihet og respekt for menneskeverd og menneskerettigheter. Nøyaktig hvor dette jernteppet vil gå er det ingen gitt å vite i dag, men det som er gitt er at de tidligere østblokkland som banker på døren til EU og NATO i virkeligheten banken på det skinnbarlige helvetes porter.

Med dagens presidentvalg har Ukraina tatt et viktig skritt mot å havne på riktig side av dette jernteppet – på østsiden. I så måte er det all mulig grunn til å gratulere ukrainerne med et lykkelig valg. Nå betyr ikke det at Ukraina ikke er truet av islam. For det første har Russland også en muslimsk demografisk bombe innen sine grenser, og hvordan den vil påvirke utviklingen der er vanskelig å ha noen sikker formening om.

For det andre ser man visse tegn til at Russland er i ferd med å bli smittet av vestlig islamofili. Det man imidlertid i det minste kan håpe på er at dette egentlig er et spill. Russerne kjenner islam og muslimer altfor godt til å la seg lure av taqiya slik Vesten har gjort. De kan ett og annet om intriger og løgner selv. Eksempelvis var de Moskva-prinsene som organiserte opprøret mot de muslimske okkupantene i det sydlige Russland og Ukraina på 13- og 1400-tallet herrefolkets tilsynelatende mest lojale vasaller og undersåtter. Den rollen måtte de innta for å kunne organisere felttoget for å drive det islamofascistiske herrefolket ut av dette området.

Uansett ville det nærmest være en katastrofe for Russland å få som sin nabo i syd et land som er medlem av en såkalt ”forsvarsallianse” som i realiteten er en muslimsk terroristorganisasjon, som var Osama bin Ladens flyvåpen i Bosnia og Kosovo, som lokket Georgia til å angripe Russland, som overøser rene muslimske skrekkregimer som Saudi-Arabia og Pakistan med våpen, og som støtter muslimsk terrorisme innefor både Russlands, Kinas og Indias grenser. De som kanskje har aller størst grunn til å være tilfreds med valgresultatet er russerne.

Også for Norge og nordmenn er utfallet av valget i Ukraina et pluss. Det innebærer at Ukraina, i hvert fall inntil videre, er ett av de land man kan vurdere å søke tilflukt i når det muslimske helvete her blir helt uutholdelig – eller helst litt før.

Og helt til slutt: I Ukraina hadde man en valgkamp hvor man kunne be Julia Timosjenko om ”å komme seg tilbake til kjøkkenet”, uten at det i beste fall finnes et såkalt ”Likestillingsombud” som går helt av skaftet, i verste fall opplever straffeforfølgelse. Å kalle be en av våre hjemlige islamofile blondinevitser om å ”komme seg tilbake til kjøkkenet” ville være politisk selvmord, enten det nå var adressert til Kristin Halvorsen eller Siv Jensen. Men å be Ukrainas islamofile blondinevits, Julia Timosjenko, om det samme man altså gjøre – og vinne valget.

Så hvor er det man har en valgkamp med ytringsfrihet og uten meningsterror?

Kilder:
Yanukovych scores narrow runoff victory
Ukrainian Journal 8 February 2010

Presidential polls split Ukraine into east and west
Novosti 8 February 2010

Yanukovych Claims Narrow Win, but Tymoshenko Won't Concede
Moscow Times 8 February 2010

Yanukovych Wins Ukrainian Presidential Election. Where is the Orange Revolution Now?
Pravda 8 February 2010

Yanukovych heading to Ukraine election win
BBC 8 February 2010

Janukovitsj mot seier
ABC Nyheter 8 februar 2010

Fascistisk ”antifascisme” – eller omvendt

Helt siden internett så smått begynte å bli allemannseie på midten av 90-tallet har danske patrioter vært flinke til å bruke dette mediet til å spre kunnskap om islam og til å bekjempe islamiseringen av Danmark. Som det eneste mediet stort sett utenfor PK-elitens kontroll (så lenge det varer) gir da også internett helt unike muligheter i så måte, muligheter som danskene har forstått å utnytte. Det har i årenes løp eksistert en lang rekke islamkritiske nettsteder i Danmark. Noen har vært mer eller mindre døgnfluer, andre er veteraner som fortsatt er med i denne krigen.

Det er heller ikke av ny dato at muslimene og/eller ormeyngelen forsøker å stanse slike nettsteder med vold eller trusler om vold. På slutten av 90-tallet eksisterte det f eks et dansk nettsted som het intertime.dk og som systematisk samlet oppslag i dansk og utenlandsk presse mest om muslimsk kriminalitet i Danmark, men også om muslimske overgrep andre steder i verden. Hvem som sto bak dette er aldri blitt offentlig kjent. Det som skjedde var imidlertid at direktøren for det webhotellet hvor sidene lå ble truet på livet hvis sidene ikke ble fjernet.

Han lot seg ikke presse, i hvert fall ikke i første omgang, intertime.dk forble på nett. Først et par år senere forsvant siten fra nettet. Men om intertime.dk ble borte kom mange andre til. En av dem kaller seg Uriasposten og den må trygt kunne sies å være i toppskiktet blant danske islamkritiske blogger og nettsteder.

I forbindelse med sin dekning av en såkalt “antifascistisk” demonstrasjon på Århus Rådhusplass lørdag den 6. februar 2010 ble Kim Møller, redaktør av Uriasposten, overfalt av 8-10 maskerte demonstranter. Kim Møller og en kamerat, som var sammen med ham, ble slått ned bakfra med flasker og deretter overdengt med spark, da de var på vei bort etter å ha tatt bilder av demonstrasjonen

Overfallet skjedde i fult dagslys på åpen gate og ble sett av et stort antall tilskuere. Selv om begge to som ble overfalt pådro seg skader i hodet og blødde kraftig synes de å ha sluppet unna uten alvorlige skader eller varige men.

De som står bak dette kaller seg altså ”antifascister”. Hvis det ikke hadde vært for sakens alvor ville det nærmest vært til å le av. Overfall av politiske motstandere på åpen gate var nemlig et av varemerkene til fascistene i 20 og 30 årene. Og som om ikke det var nok bruker de også rødt og svart som sine farger, nok en kopi av nazistene.

Så er fascistene blitt ”antifascister” – eller er ”antifascistene” blitt fascister?

Det spiller for så vidt ingen rolle, faenskap i særklasse er det uansett. Det danske Trykkefrihetsselskapet varsler at de vil ta saken opp med myndighetene. Det må de vel gjøre for ordens skyld, men det er ytterst naivt å tro at man vil få noen hjelp, støtte eller beskyttelse fra PK-elitens maktapparat, sharia-gestapistene. I så måte er det like bak mål som om f eks norske jøder under annen verdenskrig hadde gått til norsk politi og bedt om beskyttelse mot tyskerne. Det var som kjent norsk politi som arresterte de norske jødene, og overlot dem til tyskerne. Dagens sharia-gestapister følger i sine forgjengeres fotspor ved å være lydige redskaper for et fascistisk herrefolk.

Dette handler for øvrig ikke bare om Danmark, det handler i høyeste grad om Norge også. Vi har, eller burde i det minste ha, attentatet mot Øyvind Heian, leder for Norgespatriotene i friskt minne. Også Hege Storhaug ble overfalt for noen år tilbake. Hun valgte imidlertid ikke å si noe om det offentlig før ganske nylig av frykt for at det kunne skremme andre til taushet.

Og det er selvsagt det det handler om, å skremme til taushet. Man skal være forsiktig med å kritisere og fordømme de som lar seg skremme. Kanskje er de blitt dratt inn i dette uten å være klar over hva slags ekstremt mørke krefter man utfordrer, noe som åpenbart var tilfelle med Vebjørn Selbekk da han trykket Muhammed-tegningene. Derfor er slagord som ”Stopp islamiseringen før det er for sent” egentlig på grensen til det uansvarlige. For det første er det allerede for sent, og for det andre er det ikke å anbefale å ta opp kampen mot en fiende man ikke kjenner.

Islam er VANVITTIG mye mer djevelsk enn hva de aller fleste har anelse om. Det er den ultimate djevelskap fra evighet til evighet man utfordrer. At den akkurat i dette tilfellet benyttet seg ikke av muslimer, men etter alt å dømme av noe lavpannet venstreorientert karbonbasert spesialavfall forandrer ingenting på det.

Kilde:
Venstreekstremistisk attentat på Uriaspostens redaktør
Tidsskriftet Sappho 6 februar 2010

Dagbladets grisehistorie

Onsdag den 3. februar hadde Dagbladet et oppslag om at Purkens shariatjeneste (PST) på sine facebook-sider hadde en link til en tegning av den såkalte ”profeten” Muhammed (måtte han råtne i grisemøkk). Det var selvfølgelig ingen sharia-gestapist fra PST som hadde lagt ut denne linken, den var lagt ut av ekstern poster.

Dagbladets vinkling av saken var i utgangspunktet et angrep på PST for å drive muslimhets, eller i det minste å tillate at deres facebook side ble brukt til et slikt formål. Tegningen det var linket til var ikke en av dem som i sin tid ble trykket av Jyllandsposten og senere gjenopptrykket av blant annet Magazinet. Muhammed-tegningen det var snakk om hadde en helt annen bakgrunn. Den stammer fra Israel og ble tegnet i 1997 av en ung kvinnelig jødisk immigrant til Israel fra det tidligere Sovjetunionen. Tegningen er vist nedenfor, den fremstiller Muhammed (måtte han fortsette å råtne i grisemøkk) som en gris. For hele historien om tegningen, klikk her eller her.

For denne tegningen ble Tatiana Soskin dømt til 2 års fengsel for rasisme og for å ha oppfordret til hat. Så mye for ”ytringsfriheten” i Midtøstens eneste påståtte demokrati – når det gjelder islamkritikk. I forbindelse med dette oppslaget kom imidlertid Dagbladet ”i skade” (????) for å trykke denne tegningen. Og reaksjonen fra det islamofascistiske herrefolket har ikke latt vente på seg. Dvs den lot vente på seg i ca 2 døgn. Så lang tid tok det å organisere en aksjon som TV2 omtaler som ”spontan”.

Dagbladet stiller seg uforstående til reaksjonen. De hevder at det ikke var deres mening å såre eller krenke herrefolket, men at det å gjengi tegningen var en naturlig illustrasjon til det som det opprinnelige oppslaget om PSTs facebook handlet om, nemlig nettopp denne tegningen. Det må man jo i og for seg gi Dagbladet rett i, men man vet likevel ikke riktig om man skal le eller gråte.

Hvorfor i svarte granskauen er det naturlig å gjengi tegningene i denne saken, mens både Dagbladet og en tilnærmet samlet øvrig norsk presse ikke fant det naturlig å gjengi Jyllandspostens tegninger da det stormet som verst rundt dem?

Dette er Dagblad-logikk på sitt beste/verste (stryk det som ikke passer), dvs ingen logikk i det hele tatt.

Sannsynligvis var Dagbladets hensikt å pusse muslimene på PST og skape en konfrontasjon mellom dem. Det har imidlertid ikke gått som det lobotomerte avskummet i Dagbladets redaksjon regnet med. I stedet for å rase mot PST for linken til tegningen raser muslimene nå mot Dagbladet for å ha trykket den.

Og det fikk Fanden fordi han var DUM,
Og ikke beregnet sitt publikum

Slik lyder slutten på en eller annen regle og denne historien må vel sies å være et godt eksempel på det. For øvrig er det ikke stort annet å si om denne saken enn at hvis noen skulle ha grunn til å føle seg krenket over denne tegningen måtte det være den samlede griseslekt fra tidenes morgen til den ytterste dag – samt å ønske Dagbladet lykke til med å steike i sitt eget halal-fett.

Kilder:
PST lenker til Muhammed-tegninger
ABC Nyheter 3 februar 2010

Muslimske taxisjåfører aksjonerte i Oslo
TV2 Nyhetene 6 februar 2010

Den ultimate illojalitet – og vel så det

I rundt regnet en uke har den såkalte Skah-sagen okkupert førstesiden og vært hovedoppslag i de fleste norske nyhetsmedier. Dette til tross for at det egentlig er en ikke-sak som forlengst har fått en lykkelig avslutning. To tenåringer som begge er norske statsborgere som var blitt kidnappet, holdt fanget og truet av en islamofascistisk voldsape er blitt befridd og er lykkelig gjenforenet med sin mor. Men av en eller annen bisarr grunn har det lavpannede avskummet som befolker norske nyhetsredaksjoner fått det for seg at de tre nordmennene som gjennomførte befrielsen skal skandaliseres. Forsker Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt mener i følge ABC Nyheter at Skahs kjendisstatus er en faktor som kan forklare oppmerksomheten rundt saken.

Vi tar det en gang til.

Først lager norske medier et helvetes spetakkel om en lykkelig avsluttet sak som det egentlig ikke er noe mer å si om i det hele tatt, og så må de samme mediene få en forsker til å forklare hvorfor saken har fått så stor oppmerksomhet.

Hvilken oppmerksomhet, bortsett fra det hylekoret som halal-kjøterne i media selv har skapt?

Folk flest synes ikke å være særlig opptatt av denne saken og i den grad de er det er dommen praktisk talt enstemmig: De tre nordmennene som utførte redningsaksjonen gjorde en kjempejobb, de er helter som heller burde få medaljer enn å oppleve det oppstyret de nå har opplevd. Det er i hvert fall den totalt dominerende reaksjon fra de som har kommentert saken i nettdebatter. Ikke en gang Ummahminister Judas al Gahr bin Støre har sluttet seg til medias hylekor i denne saken. Selv marokkanske ungdommer som TV2 intervjuet utenfor huset hvor de norske tenåringene ble holdt fanget viste seg å være lite opptatt av saken. De hadde stort sett bare godt å si om Norge og nordmenn, og noen kritikk eller fordømmelse av de tre nordmennene som hadde befridd tenåringene kom de ikke med.

De eneste som synes å gjøre det er Forsvarsministeren, Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Sjøforsvaret. Forsvarsministeren er politiker og fra den kanten kan man aldri forvente annet enn usselhet og faenskap så den satans quisling-heksa er på sett og vis ”unnskyldt”.

Det er imidlertid ikke verken Forsvarssjefen eller Generalinspektøren for Sjøforsvaret. Deres opptreden er det usleste som har skjedd i norsk historie på over 1000 år, på 1010 år for å være nøyaktig, dvs siden Eirik Jarl var med på bakholdsangrepet mot Olav Trygvason under slaget ved Svolder i år 1000 – minst. Å dolke sine egne underordnede i ryggen på den måten de har gjort er ikke bare brudd på, det er formelig voldtekt av alle ledelsesprinsipper i alminnelighet og militære ledelsesprinsipper i særdeleshet.

For å kunne fungere er praktisk talt enhver organisasjon avhengig av lojalitet. Det er limet som holder den sammen når det røyner på. Og en i forsvarsmakt som skal kunne tåle og kunne fungere under langt mer ekstreme påkjenninger enn noen andre typer organisasjoner er lojalitet ekstra viktig. Men lojalitet må gå begge veier i organisasjonen, dvs både oppover og nedover. Sann lojalitet oppover skapes bare av lojalitet nedover og når toppledelsen i en organisasjon så til de grader er illojale nedover rives fundamentet for lojalitet oppover fullstendig bort. Det er intet mindre enn den ultimate illojalitet – og vel så det, Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Sjøforsvaret her gjør seg skyldige i.

De hadde kanskje ikke behøvd å berømme de to som var med på befrielsesaksjonen og som fortsatt tjenestegjør i Forsvaret, men de kunne i det minste ha holdt kjeft og unnlatt å sette i gang etterforskning med avhør og det hele. Hvis det var Forsvarsministeren som forlangte dette var det bare ett svar de burde ha gitt hvis de ville beholdt et minimum av respekt og lojalitet nedover i rekkene. Det ville ha vært å kline avskjedssøknader i trynet på henne og be henne dra et sted hun ikke trengte pels for å holde varmen.

I stedet gjør de altså felles sak med Skah, med halal-kjøterne i media og med Mulah Krekars advokat Brynjar Meling.

Verken det norske eller noe annet språk som har vært, er eller noen gang blir snakket på denne planeten har ord som kan beskrive en så ussel oppførsel. Men den kan kanskje beskrives indirekte. Man kan og skal selvsagt ikke glemme det, men hvis man et øyeblikk forsøker å glemme hva de står for og hva de slåss for, vil det å tjenestegjøre under kommando av Mullah Krekar eller Osama bin Laden være langt å foretrekke fremfor å tjenestegjøre under dagens Forsvarsjef eller Generalinspektøren for Sjøforsvaret.

Avslutningsvis kan det kanskje være verdt å bemerke at det måtte en reporter av utenlandsk opprinnelse til, TV2s Kadafi Zaman, for å bringe et minimum av balanse inn i norske medias dekning av saken. Det sørget han for da han først intervjuet de to befridde tenåringene, og deretter ”Petter”, den tidligere politimannen, etterretningsoffiseren og marinejegeren som organiserte og ledet befrielsesoperasjonen.

Kilder
NUPI: Norge er involvert i 300-400 «Skah-saker» årlig
ABC Nyheter 5 februar 2010

Skah-barna til TV 2: Soldatene er vår nye familie
TV2 2 februar 2010

Er Geert Wilders allerede dømt?

Den 3 februar 2010 gjenåpnet rettsaken mot den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders som er tiltalt for å ha sagt sannheten om islam. Retten hadde da hatt pause i noen dager mens den tok stilling til Wilders krav om å få føre i alt 18 vitner. Wilders baserer nemlig i betydelig grad sitt forsvar på å bevise at det han er tiltalt for å ha sagt er beviselig sant. Tanken bak det er at man kan ikke dømmes for beviselige sannheter.

På det punkt tar nok imidlertid Wilders skammelig feil. Ser man på forholdene i Norge kan man riktignok ikke bli dømt for injurier hvis man kan bevise eller sannsynliggjøre at det man har sagt er sant. Det gjelder imidlertid kun injurielovgivningen, den såkalte ”rasismeparagrafen” har ingen slik sannhetsklausul. Den eksakte ordlyden i den paragraf i Nederlandsk lov som Wilders er tiltalt etter er ikke kjent, men det er ikke noe som tilsier at den har noen sannhetsklausul heller. I Nederland som i Norge kan man dermed gjerne bli dømt for sannheter som er like matematisk bevisbare som 2 + 2 = 4.

Nå er sannsynligvis Wilders fullstendig klar over dette. Men han har likevel mye å vinne på å få anledning til å bevise sannheten i sine utsagn med tanke på hvordan en domstol som eventuelt dømmer ham vil fremstå i folks øyne. Det knyttet seg derfor betydelig spenning til hvorvidt retten ville etterkomme Wilders krav om å få føre i alt 18 vitner. Det ville gi en første og nokså klar indikasjon på om dette er en reell rettssak eller om det er et rent skuespill, mens dommen i realiteten allerede er avsagt helt andre steder enn i denne rettssalen og av helt andre personer enn de som er dommere i saken.

Den indikasjonen fikk man, nokså krystallklart, og den taler ikke til Wilders sin fordel. Retten avviste i alt 15 av de 18 vitnene Wilders ønsket å føre. Og som om ikke det var nok skal i det minste noen av de tre han får føre avhøres bak lukkede dører. Selve saken er nå berammet til et sted mellom 1.juni og 31.oktober. Man får selvfølgelig avvente dens utfall før man trekker noen endelig konklusjon, men alt tyder etter dette på at Wilders allerede er dømt av sine politiske motstandere og at rettsaken er rent teater.

Hvis Geert Wilders blir dømt krysses en viktig grense. Nederlands og det øvrige Vestens fall til islam går da over i en ny fase. Wilders er ingen hvem som helst. Han er ikke bare en blogger som ligger 10, 15 eller 20 år foran folk flest i sin forståelse av islam i teori og praksis. At herrefolkets lakeier går etter disse er én ting, det må de være forberedt på, og er de ikke beredt til å ta konsekvensen av dette bør de holde kjeft. Men Geert Wilders er ingen Olaf B Dal, han er ingen Ivar Garberg, han er ingen Øyvind Heian. Han er Nederlands mest populære politiker og leder for et parti som er det nest største i landet på de siste meningsmålingene. Å gå etter ham er noe ganske annet enn å gå etter noen einstøinger som så hvor det bar hen flere tiår før folk flest begynte å ane det.

Når man går etter en mann som Wilders faller på en måte sløret, den aller siste rest av makthavernes legitimitet forsvinner. Men samtidig med at noe og noen mister sin legitimitet er det noe annet som etter hvert vil få legitimitet. På FMI (Folkebevegelsen mot innvandring) sin mailingsliste ble det for en tid tilbake sirkulert en artikkel med tittelen ”Nasjonal nødverge”. Artikkelen minnet om at under den tyske okkupasjonen likviderte motstandsbevegelsen politikere og andre som samarbeidet med okkupasjonsmakten og at dette både da og i ettertid er blitt ansett som legitimt i såkalt ”Nasjonal nødverge”. Artikkelen trakk videre paralleller til i dag hvor også politikere og andre samarbeider med et okkuperende herrefolk. Man gikk imidlertid IKKE så langt som å antyde at attentat mot og likvidering av sentrale norske politikere som står i spissen for å utlevere Norge til det islamofascistiske herrefolket ville være legitimt basert på det samme prinsipp om nasjonal nødverge som ble anvendt under den tyske okkupasjonen.

Å antyde det ville da også være å gå langt over streken. De norske politikere som masseimporterer muslimske voldsaper og slipper dem løs på Ola og Kari Nordmann er nemlig valgt av Ola og Kari Nordmann selv. Så lenge man overhodet ikke forsøker å forsvare landet gjennom stemmeseddelen, og partier som Demokratene og Norgespatriotene tillates å stille til valg savner voldelig nasjonal nødverge enhver legitimitet.

Men slik vil det altså ikke lenger være i Nederland hvis Geert Wilers blir dømt. Da vil det ikke være vanskelig både å forstå og å forsvare det om nederlandske patrioter går til likvideringen innen PK-eliten, det være seg politikere, dommere, sharia-gestapister eller andre. De vil være i sin fulle rett til å gjøre det, og kalle det nasjonal nødverge. Men det gjelder altså Nederland, det gjelder ikke Norge. Det gjelder Norge først den dag partier som ikke er med på å utlevere landet til islam har en oppslutning som er sammenlignbar med hva Geert Wilders Frihetspari har i Nederland, og vi har hatt en sak i Norge som er sammenlignbar med den pågående saken mot Wilders. Pr i dag er oppslutningen i Norge om partier som ikke arbeider for Norge som islamsk stat samlet under 1 %, og det finnes ingen Geert Wilders i Norge.

Å snakke om nasjonal nødverge i Norge er derfor egentlig tøv, men hvis Geert Wilders blir dømt i Nederland er det en helt annen sak. Om en del nederlandske patrioter da vil gå til slike skritt får bli opp til hver enkelt av dem å avgjøre. De som måtte bestemme seg for å gjøre det vil i hvert fall ikke mangle moralsk legitimitet.

Kilde:
Wilders får ikke Muhammed B som vitne
Human Rights Service 3 februar 2010

Kan en muslim være en virkelig amerikaner?

På basis av Fort Hood massakren ble dette spørsmålet stilt til en amerikaner som har bodd 20 år i Saudi-Arabia og som dermed burde ha de beste forutsetningene for å kjenne islam fra innsiden. Her er svaret, eller rettere sagt svarene, hans:

Teologisk – nei. Fordi hans lojalitet er til Allah, Arabias månegud.

Religiøst – nei. Fordi Allah ikke aksepterer noen annen religion enn islam.

Bekjennelsesmessig – nei. Fordi hans lojalitet er til de fem søylene i islam og til Koranen.

Geografisk – nei. Fordi hans lojalitet er til Mekka som han bøyer seg mot fem ganger daglig i bønn.

Sosialt – nei. Fordi hans lojalitet til islam forbyr ham å være venn med kristne eller jøder.

Politisk – nei. Fordi han må underordne seg mullaen (den åndelige leder) som forkynner utslettelse av Israel og ødeleggelse av Amerika, Den store Satan.

I familielivet – nei. Fordi han skal gifte seg med fire kvinner og slå og piske sin kone hvis hun ikke adlyder ham.

Intellektuelt – nei. Fordi han ikke kan akseptere den amerikanske konstitusjonen siden den er basert på Bibelen og han tror at Bibelen er en forfalskning.

Filosofisk – nei. Fordi islam, Muhammed og Koranen ikke tillater verken religionsfrihet eller ytringsfrihet. Demokrati og islam kan ikke eksistere sammen. Alle muslimske regjeringer er diktatoriske eller autokratiske.

Åndelig – nei. Fordi vi erklærer ”en nasjon under Gud”, de kristnes Gud er god og kjærlig, mens Allah ALDRI omtales som en himmelsk far. Kjærlighet er heller ikke blant de 99 betegnelsene det opereres med for Allah i Koranen.

Derfor, etter mye studier og mange overveielser, kanskje vi skulle være svært mistenkelige mot ALLE MUSLIMER i dette landet. De kan åpenbart ikke være både gode muslimer og gode amerikanere. (Sitat slutt).

Selvsagt kan de ikke det. Jo bedre muslimer de blir jo dårligere amerikanere vil de være – og omvendt. Og dette gjelder selvsagt ikke bare USA. Den norske grunnloven er basert på de samme prinsipper og verdier som den amerikanske og nøyaktig de samme forholdene gjør seg gjeldende her til lands. Nå er ikke USA avkristnet i samme grad som Norge, men dette er ikke ensidig knyttet opp mot kristendom. Man kan langt på vei gjøre de samme refleksjonene for det hinduistiske India, for det buddhistiske Thailand eller for det shintoistiske Japan. Det er ganske enkelt umulig å være god muslim og et godt menneske samtidig, jo bedre man måtte være på det ene jo dårligere vil man automatisk pr definisjon bli på det andre.

Bombede horehus og asymmetrisk krigføring

I en del miljøer, kanskje særlig militære og andre tradisjonelt mannsdominerte sådanne, er uttrykket ”bombet horehus” noe som gjerne brukes for å beskrive noe som ser ut som det komplette rot og fullkomne kaos. I årenes løp er vel uttrykket etter hvert blitt så forslitt at det egentlig blir betraktet som en fantasiløs klisjé. Hvor mange av dem som i årenes løp har sagt at noe ”ser ut som et bombet horehus” som faktisk har sett et sådant og dermed uttaler seg basert på fakta er imidlertid en helt annen sak. Sannsynligvis er det få, om noen, som tyr til dette uttrykket som faktisk har sett et bombet horehus.

Nå er vel kanskje det i seg selv ikke så oppsiktsvekkende. Det å uttale seg på basis av fakta er jo gått fullstendig av moten i de fleste andre sammenhenger, så hvorfor ikke på dette området også?

Men uansett, nå kan det kanskje bli anledning til å faktisk se et bombet horehus, for dem som måtte ønske det. Taliban har nemlig gitt bordeller i Attock regionen i den nordlige delen av muslimskokkupert India (også kjent som den illegitime terrorstaten Pakistan) fem dager til å avvikle virksomheten. Etterkommer de ikke det vil de bli bombet.

I utgangspunktet må vel bordeller klassifiseres som sivile mål. Riktignok påstås det at den franske fremmedlegionen har egne bordeller som er reservert for legionærer, men disse er vel neppe beliggende i det nordlige Pakistan. Så nå bør vi vel kunne forvente at ”forsker” Harpviken og andre som til stadighet snakker om at amerikanske angrep mot påstått ”sivile” mål gir Taliban øket oppslutning kommer på banen med noen velvalgte ord om hvordan Talibans bombing av sivile horehus reduserer Talibans oppslutning.

Men de gjør kanskje ikke det. Det er nemlig noe som heter asymmetrisk krigføring. Det innebærer at det gjelder helt forskjellige spilleregler for de to partene i en konflikt. I praksis betyr det at for den ene part (les: den muslimske) gjelder ingen spilleregler eller begrensninger overhodet, mens den andre kan ikke gjøre noen verdens ting uten å bli beskyldt for krigsforbrytelser. Det sier seg selv hvem som da vil vinne. Krigen i Afghanistan og dens spillover inn i Pakistan er i aller høyeste grad asymmetrisk og Harpviken og resten av det patetiske ormebolet som utgjør MSMs såkalte ”ekspertise” på området er i høyeste grad med på å gjøre den assymmetrisk og bidrar dermed aktivt til Talibans seier.

Kilde:
Taliban threaten to bombard brothels in Attock
Times of India 29 January 2010

Hva galt har hun gjort?

Uvisst av hvilken grunn har norske medier gått nærmest til et korstog/jihad (stryk det som ikke paser) mot den aksjon som Anne Cecilie Hopstock iverksatte for å redde sine ban fra den islamofascistiske voldsapen hun tidligere var gift med. Nå fortjener egentlig ikke Hopstock noen nevneverdig sympati. Som enhver ikke-muslimsk kvinne som gifter seg med en muslimsk har hun ingen annen verdi enn som et eksempel til skrekk og advarsel. Bortsett fra det er hun kun et verdiløst kjøttstykke, en quisling og en forræder.

Når det er sagt er sagt bør det imidlertid også sies at det er selvsagt ikke noe galt i at hun nå forsøker å rette opp den utilgivelige forbrytelsen hun begikk da hun giftet seg med en muslim. Ved å gjøre ble det ble hennes barn født under en forbannelse som fratar dem de mest fundamentale menneskerettigheter. At hun forsøkte, og lykkes, med å befri dem fra dette perverse svineriet er egentlig i høyeste grad prisverdig. Men det er det altså det lavpannede avskummet i norske medier nå nærmest vil korsfeste henne og de som hjalp henne for.

Det hun essensielt har gjort er å redde sine barn fra et svært veletablert muslimsk helvete (Marokko) til et sådant som foreløpig bare er under etablering (Norge). Den etableringen går riktig nok i ekspressfart, men enn så lenge kan det neppe herske noen synderlig tvil om at det vil være en fordel for disse barna å vokse opp i Norge fremfor i Marokko. Hadde det vært snakk om jenter ville forskjellen vært så åpenbar at selv den mest hardkokte ormeyngelen kanskje ville kanskje ha betenkt seg på å sette i gang en slik heksejakt på dem som sto bak noe som kort og godt var en befrielsesoperasjon.

Her er det imidlertid ikke snakk om døtre, men om sønner. Det burde imidlertid ikke være noen avgjørende forskjell. Fordi muslimske menn så ofte er utøvere av islamsk vold og undertrykkelse glemmer man gjerne at de også ofte kan være ofre for det, om enn på en noe annen måte. En mann som banker sine egne døtre inn i tvangsekteskap eller myrder dem med basis i et pervertert æresbegrep er ikke noen lykkelig mann. Og motstår de presset om å gjøre det blir de selv støtt ut i det ytterste mørke, noe far til Yasmeen Ghauri fikk bittert erfare.

Dette vil nå disse guttene bli spart for ved at de får vokse opp i Norge. Det kan de takke sin mor for. Hun ga dem den verst tenkelige start i livet et menneske kan få, ved at de ble født som muslimer, men i ettertid har hun i det minste ikke skydd noen anstrengelser for å prøve og gjøre det godt igjen. Og for det skal hun altså henges ut og trakasseres av det avskyelige svineriet som kalles norsk presse.

Det er i grunnen ganske både utrolig og betegnende at det er Ummaminister Judas al Gahr bin Støre, av alle, som oppviser i det minste litt edruelighet og anstendighet i denne saken når han på pressekonferansen 1 februar 2010 blant annet uttalte følgende:

”Dette var en meget dramatisk sak som omhandlet to barn i nød. Og at det nå er to barn som er i trygghet skal vi ha med oss når vi diskuterer omstendighetene rundt denne hendelsen”.

NEMLIG!

Dette fundamentale faktum synes å ha gått en samlet norsk presse hus forbi. Toppen av kransekaka må vel likevel være Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Sjøforsvaret som antyder at det kan bli aktuelt å straffe de to norske offiserene som deltok i denne befrielsesoperasjonen. Sjefer i alminnelighet, og militære sjefer i særdeleshet, som dolker sine egne underordnede i ryggen på den måten er noe av det usleste som finnes. Men de ser selvfølgelig en mulighet her til å styrke sine egne posisjoner og karrierer ved å være løpegutter for en fremmed makt.

Det oppnår de vel formodentlig også, men samtidig er de lys levende og vandrende bevis på sannheten i ordtaket : ”De som ikke fikk hjerter og hjerner fikk vinkler og stjerner”.

Eller omvendt – de to norske offiserene som hjalp en fortvilet mor til å redde sine barn fra et liv som ikke er mennesker verdig hadde nattopp det – hjerter og hjerner. Men de kan nok nå se langt etter flere vinkler og stjerner i en gjennområtten, korrupt og islamofil forsvarsmakt.

Kilder:
Aksjonen var ikke klarert
ABC Nyheter 1 februar 2010

UD visste at soldatene hentet Skahs barn
Nettavisen 30 januar 2010

To norske offiserer brukte ferien på å bortføre Skah-barna
TV2 1 februar 2010

Vil (U)kristelig folkeparti begå harakiri?

Den siste helgen i januar 2010 avholdt (U)kristelig folkeparti en slags krisekonferanse i Stavanger. Bakgrunnen var selvfølgelig det katastrofalt dårlige valget partiet gjorde i fjor høst. Sperregrensen spøker farlig nær og på en av de siste meningsmålingen ligger til og med partiet under denne, mens Venstre så vidt det er klarer å krabbe over. ”Partiet kjemper for livet” er TV2 sin situasjonsbeskrivelse i forbindelse med reportasjene fra møtet.

I en slik situasjon er det kanskje ikke så rart at det kommer drastiske forslag i et desperat forsøk på å redde det synkende skip. Men når disse drastiske forslagene kun er mer og større doser av den medisin som nesten har tatt livet av ”pasienten” lurer man på om man skal kalle det komisk eller kanskje tragikomisk.

For det er nemlig det selve prototypen på en islamofil blondinevits, Nestleder Inger Lise Hansen, foreslår. Hun vil endre partiets politikk i mer såkalt liberal retning. Rent konkret betyr det en kritisk holdning til Israel (les: jødehat), akseptasjon av homofile ekteskap og polutsalg i alle kommuner. I tillegg vil hun også fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen i partivedtektene, dvs paragrafen som krever at man må være bekjennende kristen for å inneha tillitsverv i partiet.

Dette tror altså dette hjernedøde halal-ludderet skal bringe velgere tilbake til KrF. Det må i tilfelle være muslimske velgere som da også kan få tillitsverv, og som sikkert ønsker velkommen at partiet nå støtter fullførelse av Hitlers jødeutryddelse. Om de da vil svelge en kamel eller to om homofili og alkohol får vi overlate til den enkelte muslim å finne ut av.

Det som i hvert fall er sikkert er at ingen som vil påberope seg å være bekjennende eller såkalt ”personlig” kristen kan drømme om å gi sin stemme til et parti med et slikt program. Bibelen er krystallklar, både i Det gamle og Det nye testamente på at homofili er en pervertert form for seksualitet som er i mot Guds vilje under enhver omstendighet. Derav følger det selvfølgelig IKKE at homofile skal drepes, slik muslimene gjerne forfekter, det er en helt annen sak.

Når det gjelder Midtøsten finner man fortsatt blant KrFs velgere mange av de mest trofaste og lojale Israel-venner i dette landet. At KrFs ledelse for lengst langt på vei har sviktet Israel og sluttet seg til jødehaternes rekker forandrer ikke på det. Men det kan det fort komme til å gjøre hvis KrF blir like åpenlyst antisemittisk som SV, Ap, V, Sp, og Høyre. Ikke så rent få av KrFs tidligere velgere har allerede forlatt partiet til fordel for FrP, ikke minst på grunn av KrFs glideflukt mot jødehat. Hvis Hansen får gjennomslag for sine forslag går den glideflukten over til å bli jetdrevet.

Hvorvidt hun vil få gjennomslag for sine forslag gjenstår å se. Skulle hun det gjøre vil partiet etter alt å dømme begå harakiri, en særdeles smertefull form for selvmord. Hva slags velgere er det hun håper å tiltrekke med en slik politikk? I hvert fall ingen som tar Bibelen på et minimum av alvor. Og hvorfor skulle muslimer stemme KrF når det finnes nok av andre partier som gjerne ser Israel slettet fra kartet? Er det liberale såkalte ”humanistiske” kristendomshatere som i dag stemmer f eks Venstre hun håper å kapre, eller hva?

Resultatet vil sannsynligvis bli at velgere forlater KrF i ALLE retninger. Akseptasjon av homofili og en mer liberal alkoholpolitikk vil jage bort muslimske velgere og antisemittismen vil jage bort kristne velgere. Sistnevnte er ingen udelt katastrofe, snarere tvert i mot, særlig hvis disse skulle gå til Kristent Samlingsparti. Ved siden av Norgespatriotene og Demokratene er Kristent Samlingsparti det eneste parti i dette landet man kan gi sin stemme til uten umiddelbart å gjøre seg skyldig i landsforræderi. Det er de eneste partiene som ikke aktivt er med på å utlevere Norge til en pervers dødskult som er all sivilisasjons kollektive fiende.

Hvis Hansen får gjennomslag og KrF som følge av det revner vil det kunne føre til øket oppslutning om de tre ovennevnte partiene, og da kanskje særlig Kristent Samlingsparti. I så måte er det egentlig all mulig grunn til å ønske KrF lykke til med sitt harakiri.

Kilde:
Nestleder skapte sjokk i KrF
ABC Nyheter 31 januar 2010

Jan Otto Johansen og Det okkuperte Bysants

For seks år siden, nærmere bestemt den 11. mars 2004, gikk tidligere NRK korrespondent i Moskva, Jan Otto Johansen, til et frontalangrep mot organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere Forum mot islamisering (FOMI), i Aftenposten. Siden den tid har tydeligvis en del ting forandret seg. Det kan nesten virke som om Johansen så smått er begynt å se lyset. Skjønt uttrykket å ”se lyset” er egentlig malplassert når det er snakk om islam, Det er snarere snakk om å se mørket, et mørke som er så beksvart og tvers i gjennom satanisk at har man sett og fornemmet det blir aldri livet helt det samme mer.

Så langt er vel kanskje ikke Johansen kommet ennå, i så fall gir han ikke uttrykk for det offentlig. Men at noe er på gang kunne man lese i hvert fall mellom linjene i en kronikk publisert på ABC Nyheter allerede 24 oktober 2009 med tittelen ”Gubben Noa smiler i skjegget”, kommentert her på AJN samme dag. Her ga han blant annet uttrykk for synspunkter som når de tidligere er blitt fremført av andre har medført beskyldninger om ”rasisme” og såkalt ”høyreekstremisme”.

I en artikkel i Aftenposten 18. januar 2010 gikk han enda lengre. Her gikk Johansen til et frontalangrep mot islam, muslimer og det europeisk-liberale muslimske fyrtårnet, Tariq Ramadan, som han hevdet taler med to tunger. I en kommentar til dette på sine nettsider brukte SIAN uttrykket ”kryss i taket”. Det var så visst ikke å ta for hardt i, snarere tvert i mot.

Nå spørs det imidlertid om det ikke er grunn til å sette nok et aldri så lite kryss i taket. 30 januar 2010 har Johansen nok en kronikk på ABC Nyheter. Temaet er for så vidt en videreføring av kronikken av 24 oktober i fjor, det handler om den utenrikspolitiske nyorienteringen til den muslimske okkupasjonsmakten i Bysants, også kjent som den illegitime terrorstaten Tyrkia. Denne nyorienteringen er nå blitt så åpenbar for alle uten metertykke skylapper at selv en notorisk etterdilter som Redaktør Hans Rustad på document.no våger å skrive om den.

Når det gjelder Jan Otto Johansen kan det sies mye om ham, ikke alt er like smigrende, men en ting er mannen ikke, han er ikke historieløs. I sine to kronikker på ABC Nyheter fremviser han også en redelighet i forhold til historien som etter hvert er blitt sjeldnere vare enn isbjørner i Sahara i de kretser Johansen tradisjonelt har sognet til.

Kort fortalt, og uttrykt i klartspråk, er dette for det første at tyrkiske muslimer har vært Europas pest og svøpe i rundt regnet 600 år, men de siste ca 100 år har pisken vært kortere og pesten mindre smittsom enn i de 500 foregående. For det andre er det at dagens tyrkiske islamofascistiske voldsaper, og det er rundt regnet 75 millioner av dem, formelig tripper av iver etter å fortsette der deres forfedre slapp, foran Wiens porter i 1683.

Av de mange islamofascistiske herrefolk som velter inn i Europa er ikke tyrkerne de som har fått mest oppmerksomhet, det er det typisk grupper som pakistanere og somaliere som har fått. I så måte er det symptomatisk at under den siste såkalte ”ambulansesaken” i Oslo snakket operatøren på AMK-sentralen på radio om ”pakistanere eller noe sånt”, basert på den ubehøvlede kjeftbruken fra fascistrotta som hadde ringt opp og klaget over den halal-heksa han kalte ”svigermor” hadde kollapset.

”Noe sånt” var altså slett ikke pakistanere, det var tyrkerpesten, en forbannelse som i følge Oriana Fallaci aldri hadde brakt noe annet til hennes land enn redselsskriket ”Mamma, tyrkerne kommer”.

Når Jan Otto Johansen i to kronikker på ABC Nyheter, med noen få måneders mellomrom, setter et kritisk søkelys på den muslimske okkupasjonsmakten i Bysants, og i den sammenheng setter ting inn i et historisk perspektiv som overhodet ikke eksisterer i det intellektuelle katastrofeområdet som kallas ”akademia” i Norge, og han samtidig med det går til et generelt frontalangrep på islam, må det sies å være noe overraskende. Men det er jo på sett og vis en overraskelse av det hyggelige slaget.

Dessverre er det ”too little too late”. En virkning bør det imidlertid ha. Siden det var i det minste NOEN fra de såkalte ”etablerte” kretsene som så i hvert fall bruddstykker av både lys og mørke, og som påpekte dem, blir dommen over dem som til det siste fornektet og fortiet sannheten desto hardere og mer nådeløs.

Kilder:
Tyrkia går sin egen vei
ABC Nyheter 30 januar 2010

Kryss i taket – Jan Otto angriper nå også islam!
SIAN 18 januar 2010

Indre vold mot kvinner i Bergen

I fjor fikk barnevernsvakten i Bergen inn 533 saker, der barn enten var blitt utsatt for vold, eller der det var utøvd vold mellom voksne i familien. 36 prosent av familiene hadde utenlandsk bakgrunn, skriver Bergens Tidende. Til sammenligning er 10 prosent av Bergens befolkning enten født i utlandet eller er barn av to utenlandskfødte foreldre.

Her gjør man seg etter alt å dømme skyldig i noe som ellers er fullstendig tabu. Man generaliserer, man stigmatiserer og man skjære alle over med den samme berømte ”kammen”. Ved å slå sammen alle innvandrere og alle ”utland” fremstår nok tallene som atskillig penere enn hva de i realiteten er. Det er neppe påkrevd å skille mellom somaliere og pakistanere. Det ville i tilfelle være avfallssortering, og det hører hjemme i miljøpolitikken, ikke i innvandrings (les: invasjons og okkupasjons) politikken. Men det ER nødvendig å skille mellom somaliere og svensker. Eller sagt på en annen måte, det er nødvendig å skille mellom den siviliserte (les: ikke-muslimske) og den muslimske del av menneskeheten. Bare sistnevnte har en pervers pedofil voldtektsmann, landeveisrøver, torturist og slavehandler som forbilde.

Det er vår uærbødige påstand at hadde man sett kun på innvandrerfamilier med muslimsk bakgrunn ville overrepresentasjonen vært betydelig større og verre enn hva tallene overfor indikerer. Men når det tjener sakens formål har de som ellers skriker høyest om stigmatisering, generalisering og å den evinnelige ”kammen” selv ingen betenkeligheter med å gjøre det. Dobbeltmoralens voktere fornekter seg ikke.

I 1990 kom bystyrerepresentanten Abdelmajid Jerad (Ap) fra Tunisia til Norge. Han tror mange sliter.

– Vold er vanligere i enkelte miljøer. Far er den som skal irettesette, enten det er barn eller kona, sier Jerad, som vil ha en nasjonal dugnad for å sette søkelys på problemet.

Hvorfor drar ikke den islamofascisten tilbake dit han kom fra, det muslimskokkuperte Tunis, og iverksetter en nasjonal dugnad der, i stedet for å dra det perverse svineriet som har ødelagt det landet med seg hit?

– Dette må løftes fram på høyeste nivå, sier han.

Nils Askvik i barnevernvakten tror at livssituasjonen til mange av innvandrerne kan bidra til å forklare noen av sakene.

Så det tror den satans quislingrotta. Hvis han virkelig tror det burde han snarest sperre inne av hensyn til både sin egen sikkerhet for ikke å snakke om muslimske kvinner sin. Vi TROR ingenting om dette. Vi VET. Vi vet at Koranen gir muslimske menn både rett og plikt til å mishandle sine koner og drepe sine døtre, noe tidligere politisk redaktør i landets største avis, Olav Versto i VG, påpekte for flere år siden.

Voldtekter og annen vold som norske kvinner og menn utsettes for fra det islamofascistiske herrefolket sin side er selvsagt ille nok, men egentlig er det bare blåbær sammenlignet med den indre volden, særlig mot kvinner, blant okkupantene.

Innvandrerfamilier i én av tre voldssaker
ABC Nyheter 29 januar 2010

Europeiske jihadister i Gaza

Mannen som forsøkte å sprenge et fly i Detroit første juledag hadde fulgt et velkjent vei til global muslimsk terrorisme. Denne veien går via Jemen. Fra angrepet på USS Cole i Adenbukta via jemenitters rolle i 11 september til et stadig mer prominent nærværet i Jemen av al-Qaida har Jemen lenge vært et terroristreir av klasse. Nå rapporteres det også at en gruppe terrorister fra Jemen har sluttet seg til andre fra Syria, Egypt, Frankrike og Belgia for å delta i global jihad på et gammelt frontavsnitt, nemlig i Gaza.

I følge talsmenn for etterretningsorganisasjoner har flere dusin terrorister kommet seg inn i Gaza fra Jemen, fra andre land i Midtøsten og fra flere land i Europa. Noen er erfarne terrorister og er der for å trene opp nye rekrutter, mens andre kommer for å få trening. Noen av europeerne skal til og med ha kommet ”medbringende kredittkort”, og finansiert terrorisme mens de oppholder seg i Gaza.

Denne tilstrømmingen er begynt å få en viss innflytelse på noe som så langt har vært en hovedsakelig lokal jihad. Grupper som Hamas, Islamsk jihad og al-Aqsa martyrenes brigade har forsøkt å spille både på palestina-arabisk nasjonalisme og på islam, men har begrenset sine operasjoner til fronten mot Israel. Nå, under innflytelse av mer ”verdensvandt” avskum har en del palestina-arabiske terrorister sluttet seg til grupper inspirert av al Qaida og slåss ikke bare for en såkalt ”palestinsk stat”, men for hele den muslimske ummah.

Det kan kanskje komme som en liten overraskelse at forholdet mellom Hamas og al-Qaida slett ikke er spesielt hjertelig, det er snarere nokså kjølig. Særlig underlig er det imidlertid ikke. At det oppstår fraksjoner og stridigheter innen en kriminell bande ca 1400 år etter at grunnleggeren og den første lederen døde er i grunnen ikke det minste rart, særlig ikke når den kriminelle banden i løpet disse 1400 årene har vokst til å omfatte rundt regnet 1.5 milliarder mennesker. Grunnleggeren og den første lederen (måtte han råtne i grisemøkk) forbød selvsagt sine samtidige bandemedlemmer å slåss innbyrdes, fordi det ville svekke hans egen makt og posisjon. Men når det han etterlot seg utelukkende var en arv av den ultimate djevelskap sier det seg selv at denne djevelskapen også gir seg utslag innbyrdes i banden.

At europeere i vår tid slutter seg til muslimenes forsøk på å fullføre Hitlers jødeutryddelser er for så vidt ikke noe nytt. Man trenger ikke en gang å være muslim for å gjøre det. Noen er tydeligvis så fulle av faenskap fra fødselen av at de trenger ikke en gang islam for å bli terrorister. Det siktes selvsagt til en viss ”skytebas” ved navn Lars Gule som ble arrestert på vei til Israel med sprengstoff i bagasjen. Det kvalifiserer tydeligvis til å gjøre karriere i det såkalte norske ”akademia”.

Kilde
When Yemen Meets Gaza
The Washington Institute for Near East Policy 25 January 2010 via Islamo-Nazism

Geert Wildes og Russland

Rettsaken mot den nederlandske parlamentarikeren og anti-islamisten Geert Wilders er nå i gang. Akkurat når dette skrives er det en pause mens retten vurderer i hvilken grad den vil etterkomme Wilders krav om innkalling av vitner. Hva sakens utfall vil bli er det selvsagt altfor tidlig å ha noen sikker formening om. Det avhenger av om dom allerede er avsagt på politisk hold og dommerne bare er nikkedukker som har fått i oppgave å formidle den dom som landets quislingregjering allerede har avsagt. Det første signalet om det vil man få når man ser hva rettens svar blir på Wilders krav om innkalling av vitner. Han baserer nemlig i stor grad sitt forsvar på å bevise at det han har hevdet om islam er sant, og at han ikke kan dømmes for å ha ytret beviste eller beviselige sannheter. Til det trenger han disse vitnene.

Hvis retten velger å etterkomme Wilders krav på dette punkt kan hele rettssaken bli snudd til at det er islam og Koranen som havner på tiltalebenken. Nå er det dessverre ikke fullt så enkelt. Det er fullt mulig å bli straffet for å ytre matematisk bevisbare sannheter om islam, det har vi sett i praksis i Norge. Om så er tilfelle i Nederland også gjenstår å se.

Norske medier er som forventet påfallende tause om saken, en sak som er av helt avgjørende betydning for hvor fort ytringsfriheten vil forsvinne fullstendig, ikke bare i Hollandistan, men i Vest-Europa for øvrig. Heller ikke andre vestlige MSM (Mainstream Media) synes å vie saken noen nevneverdig oppmerksomhet.

Men ett sted får i det minste saken oppmerksomhet, nemlig i Russland. Nedenfor er vist et innslag om saken fra TV-kanalen Russia Today.



Legg merke til at Russia Today omtaler Wilders som anti-islamsk politiker, ikke som “høyreekstrem” som norske MSM typisk gjør, eller som ”Bråkebøtte” som var det uttrykket document.no brukte for ikke så veldig lenge siden. I klassisk etterdilting er nå document.no begynt å omtale Wilders med en liten del av den respekten han ikke bare fortjener, men har fortjent hele tiden.

Russia Today stopper imidlertid ikke der, de har også gjort følgende intervju med Wilders:



Her får Wilders anledning til å fremføre og forklare sine synspunkter på en måte som ville vært totalt utenkelig f eks i nazistisk rikskringkasting, og trolig for hard kost for TV2 også. Journalisten som intervjuer ham er aggressiv og pågående, men det er det faktisk jobben hennes å være. Nettopp på den måten får Wilders anledning til å svare på de anklager som noe lavpannet svineri som kaller seg journalister her til lands typisk lirer av seg mot ham.

Russia Today er en engelskspråklig TV-kanal hvor sendingene primært retter seg mot Vesten, ikke mot det russiske hjemmepublikum. Hva som sies om Wilders i russiskspråklige medier i Russland vites ikke, men det kan neppe være så veldig forskjellig fra hva som inngår i Russia Today sine sendinger til Vesten.

Verden er i sannhet snudd på hodet. De som har levd en stund husker kanskje ”Moskva Marianne”, den norske stemmen på kortbølge fra Moskva med propaganda under den kalde krigen. Bortsett fra medlemmer av NKP (Norges kommunistiske parti) var det ikke så mange som festet synderlig lit til hva hun sa, men hun kunne være morsom og underholdende å høre på likevel, I dag fremstår nærmest ”Moskva Marianne” som den personifiserte troverdighet sammenlignet med det satans avskummet regjerer i norske nyhetskanaler, og det er nettopp fra Russland man får en saklig og troverdig fremstilling av en svært viktig rettssak i Vesten.

Moskva Marianne og hennes kolleger i den norske redaksjonen ved Radio Moskva forsvarte i sin tid den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Du verden så rett de hadde, ALLEREDE DA. For noen få dager siden falt enda en norsk soldat i den samme krigen som den Moskva Marianne rettferdiggjorde for 30 år siden.

Mullah Krekar – Attentat eller teater?

Natt til 25. januar 2010 skjedde det noe ved Mullah Krekars bopel som norske medier omtaler og fremstiller som et attentat, dvs et forsøk på å ta livet av mannen. Om det var det i det hele tatt er en sak for seg som vi skal komme tilbake til litt lenger nede. I utgangspunktet antar vi at medienes fremstilling er noenlunde korrekt, dvs at det faktisk var et seriøst forsøk på å drepe Mullah Krekar, eller i det minste gi ham en alvorlig støkk i livet.

Det spørsmålet som da naturlig melder seg er hva slags kretser, eller eventuelt enkeltpersoner, som kan stå bak. Det mangler så visst ikke på kandidater. Problemet er snarere det motsatte, Krekar har mange fiender. Hvis man i første omgang begrenser seg til Norge er det to grupperinger hvor det nok finnes mennesker som har Krekar så grundig i vrangstrupen at det kan tenkes å ha utløst et forsøk på å drepe ham.

Det ene er selvfølgelig norske anti-islamister som har sett seg lei på at Norge gir opphold og beskyttelse til en ettersøkt terroristleder og massemorder. Ingen ting kan utelukkes, men særlig sannsynlig virker dette ikke. Vil noen av disse risikere opp til 21 års fengsel for å se Mulla Krekar med nesa i været? Hvorvidt Krekar lever eller dør, hvorvidt han oppholder seg i eller utenfor Norge betyr absolutt ingen verdens ting for islamiseringen av dette landet. Skulle man forsøke å skyte noen for å stanse eller bremse islamiseringen av Norge, og risikere 21 år fengsel for det, er ikke Krekar på mållisten i det hele tatt, da er det helt andre personer, hvorav de fleste ikke en gang er muslimer det ville rasjonelt å gå etter. Når det er sagt bør det vel i grunnen også sies at forskrudde enkeltpersoner kan finnes alle steder, inklusive blant anti-islamister, så man skal være forsiktig med å utelukke noe som helst fullstendig.

Det finnes imidlertid en annen gruppe i Norge som har gode grunner for å hate Krekar, nemlig kurderne. Det var først og fremst kurdere i Nord-Irak som var ofre for de grusomheter som ble begått av gruppen han ledet, Ansar al-islam. Her kan personlige hevnmotiv fra kurdere som har mistet noen av sine nærmeste som følge av Mulla Krekar og Ansar al-islam spille inn. Med fare for å bli beskyldt for rasisme: Kurdisk blod koker raskere enn norsk og tradisjonen med blodhevn er også i høyeste grad lys levende i Kurdistan.

Konklusjonen synes derfor å være at hvis det faktisk var et attentat, og de som sto bak det holder til i Norge, er det langt mer sannsynlig at det er snakk om kurdere enn om norske anti-islamister.

Krekar har imidlertid også fiender utenfor Norges grenser, og man kan ikke uten videre avskrive at noen av disse kan stå bak et attentatforsøk. Igjen er det snakk om flere forskjellige grupperinger med høyst forskjellig utgangspunkt. 23 juli 2009 sendte TV2 et amerikanskprodusert dokumentarprogram om Krekar. Programmet var litt mye preget av typisk amerikansk cowboy-romantikk, men det var altså beregnet på et amerikansk og ikke på et norsk publikum. Hovedsaken var det som det burde og skulle være, nemlig at Norge er et fristed for muslimske terrorister av verste skuffe. Ikke bare kan de gå løse, i trygg forvisning om at de verken vil bli tiltalt og straffet her i landet eller utlevert til andre land hvor de kan tenkes å bli det. De kan også fortsette sin virksomhet med Norge som base, noe Krekar selv innrømmet (”Jeg underviser fremdeles i jihad mot amerikanske soldater”).

Hva dette programmet kan ha utløst av reaksjoner hos amerikanske patrioter og anti-islamister er det ingen gitt å vite. Det man imidlertid kan si på generelt grunnlag er at disse nok ikke nødvendigvis er like pasifistiske og ikke-voldelige som sine norske meningsfeller. Det som først og fremst taler mot en slik forklaring er at hele opplegget synes å ha vært så uprofesjonelt, så inn i granskauen uprofesjonelt. Hvis en eller annen amerikansk gruppe skulle ha besluttet å ta både nasjonal og internasjonal lov i egne hender virker det helt utrolig at de ikke hadde gjort et bedre forarbeide enn å ligge på lur for å fyre et slengskudd inn et vindu midt på natta.

Når det gjelder andre kretser utenfor Norge er det selvsagt naturlig også å tenke på Irak. Krekar har mange fiender der, først og fremst blant kurderne, men utvilsomt også blant shia-muslimer. En privat organisert straffeekspedisjon derfra kan derfor heller ikke utelukkes. Igjen ville man imidlertid tro at det ville være snakk om et mer profesjonelt opplegg enn hva som fremgår av avisreportasjene om hendelsen.

Det man derfor til syvende og sist står igjen med er at hvis det i det hele tatt var snakk om et attentatforsøk var det mest sannsynlig et improvisert sådant fra kurdere i Norge, kurdere som har noe uoppgjort med Krekar og Ansar al islam i Nord-Irak.

Men var det i det hele tatt noe attentat, eller var det en teaterforestilling arrangert og regissert av Krekar selv og hans støttespillere her i landet?

At Krekar selv slapp uskadd fra det og at hans svigersønn ikke ble verre skadet enn at han selv gikk til ambulansen kan tyde på det, selv om det selvsagt ikke beviser noe som helst i den forbindelse. Det man imidlertid må spørre seg om er hvem som tjener på denne episoden slik den utviklet seg. Det er først og fremst Krekar selv. Hans advokat var øyeblikkelig på banen og konstaterte at nå kunne Krekar i hvert fall ikke sendes ut av landet, og en stortingsrepresentant for Halal-Høyre krevde at Krekar må gis politibeskyttelse.

Men hva er problemet? Krekar løper ingen risiko for å bli sendt ut av Norge. Det er svært mye som tyder på at det er inngått en avtale mellom Krekar og norske myndigheter om at han skal få bli i Norge så lenge han ønsker mot å bruke sin innflytelse til å hindre muslimsk terror i Norge. Krekar har faktisk langt på vei innrømmet det selv. Så hvorfor i all verden arrangere denne teaterforestillingen når Krekar uansett er sikret opphold i Norge?

Det kan være flere forklaringer på det, men en av dem peker seg nokså åpenbart ut:

Sett at Krekar har mottatt etterretningsinformasjon om at en gruppe fra Irak, eller for den saks skyld fra USA, planlegger et attentat for å drepe ham.

Da trenger han beskyttelse av norske sharia-gestapister. Hvilken bedre måte å sikre seg det på enn å fingere et attentat? Alle sharia-gestapisters store skrekk etter dette vil være et nytt attentatforsøk som lykkes. Nettoresultatet vil være at beskyttelse av Mullah Krekar vil være den absolutt høyest prioriterte oppgave for norske sharia-gestapister. TV2 Nyhetene 25 januar kunne for øvrig opplyse at Krekar hadde gitt flere såkalte bekymringsmeldinger til sharia-gestapistene, dvs at han fryktet for sitt eget liv, angivelig fordi grupper fra Irak eller det som ble omtalt som ”amerikanske agenter” var ute etter å drepe ham. Kanskje var han misfornøyd med den oppmerksomhet disse henvendelsene fra et så fremtredende medlem av herrefolket fikk hos sharia-gestapistene, og bestemte seg for å understreke saken ved å arrangere en aldri så liten teaterforestilling?

Det man i hvert fall kan slå fast er at den ubestridte vinner av episoden er Mulla Krekar selv. Hans støttespillere i Norge har nå fått enda mer vann på mølla når det gjelder at han ikke kan sendes ut av landet. Nå var det nok, og er det nok, ingen sjanse for at så skulle skje, så i den forbindelse var neppe dette skuespillet nødvendig. Det kan imidlertid ha vært nødvendig for å hindre eller forebygge at rettferdigheten skulle nå ham her til lands. Det skulle han nå også være sikret mot. I tillegg til de rundt regnet 200.000 muslimske livvaktene Krekar hadde fra før vil det å beskytte ham være en topprioritert oppgave for sharia-gestapistene.

Han er kort og godt Norges best beskyttede mann, med unntak av USAs første muslimske president da han besøkte Norge 10 des 2009.

Kilde:
Drapsforsøket mot mulla Krekar ble verdensnyhet
TV2 Nyhetene 25 januar 2010

Debattmøte om islam 28. januar

Det er snart ikke en nyhetssending hvor det ikke er et eller annet innslag som omhandler et eller annet utslag av djevelskapen i islam. Er det ikke terroraksjoner et eller annet sted i verden er muslimsk kriminalitet på hjemmebane. Ikke så rent sjelden er en stor del av nyhetssendingene preget av dette. Ofte forsøker man riktignok å skjule at det er islam-relatert ved å unngå og bruke ord som ”islam” og ”muslimer”, men ut fra hva som skrives i nettdebatter om islam synes etter hvert stadig flere å gjennomskue det.

Så hva gjør man da?

Jo, da arrangerer man debattmøter, eller rettere sagt noe som kalles debattmøter, formodentlig for å innbille folk at man er opptatt av problemet og vil finne en løsning. Klarer man det kan man jo få en del til å sove enda litt lenger. De forestillingene som har vært arrangert i det såkalte ”Litteraturhuset” har nemlig ikke vært debattmøter i det hele tatt, det har vært stramt regissert PK-teater hvor blant annet Usman Rama og Kristin Clemet har fått lyve uimotsagt i kor. Felles for disse karikaturene av debattmøter har vært at ingen som er kritiske til islam og som har kunnskaper om temaet får slippe til. I stedet haler man inn en Norges mest islamofile blondinevitser som Siv Jensen som ”motdebattant” til Usman Rana. Det er omtrent like latterlig som en NATO-debatt mellom SV og Rødt.

Det faktum at Siv Jensen slipper til i disse debattene er i seg selv det mest ettertrykkelige ”PK-godkjent” stempelet hun kunne ha fått.

Den 28 januar skal det imidlertid være nok et debattmøte om islam, og denne gangen har ikke PK-rampen den samme totale forhåndskontroll på hva som måtte bli sagt som ved tidligere anledningen. Dette møtet har nemlig andre arrangører, nærmere bestemt avisen Vårt Land. Nå ville det være synd å si at denne tidligere påståtte kristne avisen har utmerket seg synderlig når det gjelder å advare mot og å bekjempe islamiseringen av Norge. Men akkurat her kan vi kanskje la nåde gå for rett en kort stund. Poenget er nemlig at to av deltakerne i denne debatten er informasjonsleder i Human Rights Service, Hege Storhaug, og redaktør for nettstedet Honest Thinking, Ole Jørgen Anfindsen.

Verken Storhaug eller Anfindsen hører til den tannløse, ufarliggjorte og PK-godkjente ”opposisjonen” mot islam som Siv Jensen står i spissen for og som i realiteten er muslimenes beste allierte under erobringen av Norge slik den tyskkontrollerte ”motstandsbevegelsen” i Nederland under annen verdenskrig var en viktig støttespiller for okkupasjonsmakten. Hege Storhaug skulle vel neppe trenge noen nærmere presentasjon, man skal lete lenge etter noen som gjort en større og mer iherdig innsats i kampen mot islamiseringen av Norge. Når det gjelder Anfindsen og Honest Thinking var de det tredje nettstedet i Norge som publiserte regnestykker på når det ville bli muslimsk flertall (eller egentlig innvandrerflertall) i Norge, og betraktninger rundt det. Det første var Antipsykopatisk Senter som ikke finnes lenger, og nr 2 var FOMI (Forum mot islamisering), nå SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

Tema for debattmøtet som finner sted i Vårt Lands lokaler, KFUM-salen i Grubbegata 4-6 28 januar kl 19 – 21 er ” Er islam en trussel mot norsk kultur?”. Det minner mistenkelig om det spørsmål som ble stilt i telefon-gallupen under TV2s Holmgang program 17 november 2004 hvor Hege Storhaug leverte intet mindre enn en glitrende forestilling. Spørsmålet da lød: ”Er muslimer en trussel mot vestlige verdier?”. 97 % av de som ringte inn svarte ja på det spørsmålet, og det var ca 48.000 innringere. 97% av 40.000 er ca 46500 mennesker, eller i nærheten av 1 % av Norges befolkning.

Er det slik den hjernedøde terroristtispa Kristin Clemet har ”regnet ut” at bare 1 % av Norges befolkning er motstandere av innvandring, slik hun hevdet i den siste teaterforestillingen som ble kalt ”debattmøte” i ”Litteraturhuset”?

I så fall bør hun snarest ta et grunnkurs i elementær statistikk.

Kilde:
Debatt hos Vårt Land
Facebook

Er det virkelig et fantastisk land?
Document.no 22 januar 2010

Muslimbråk i Bergen SV

Amir Payan har vært bystyremedlem i Bergen og styremedlem i Bergen SV. Da norske myndigheter såkalt uttransporterte ca 30 muslimske voldsaper til Irak falt det denne islamofascisten tydeligvis tungt for brystet. En sak for seg er hvor mange av de såkalt uttransporterte som allerede er tilbake i Norge eller i det minste på vei tilbake hit. Det vet vi ikke, men ved tidligere såkalte ”uttransporter” har det forekommet at de ”uttransporterte” har vært tilbake i Norge omtrent samtidig med, for ikke å si før, de sharia-gestapistene som såkalt ”eskorterte” dem ut.

Det er imidlertid ikke det som er hovedsaken her. Amir Payan satte tydeligvis ikke synderlig pris på at noen voldsaper måtte tilbringe noen dager eller kanskje til og med uker (skrekk og gru) utenfor det norske paradis hvor de har blankofullmakt til straffefritt å overfalle, rane og voldta som det de måtte finne det for godt. Han sammenlignet uttransporten med såkalt nazipolitikk.

Dette kalles gjerne ”hitling” og det er en velkjent taktikk både fra muslimer og fra deres lakeier. Selv ledere i Halal-Høyre har brukt det – mot Siv Jensen. Men denne hitlingen ble tydeligvis i sterkeste laget, selv innad i SV. Etter at Pamir sammenlignet uttransporten med nazipolitikk har han i følge ABC Nyheter vært såkalt ”omstridt” i SV.

Fredag 22. januar 2010 var det årsmøte i Bergen SV. Før møtet hadde Payan vervet 84 støttespillere, men disse nye SV-medlemmene ble ikke godkjent på grunn av masseinnmeldingen. SV sentralt gjorde det klart at partiet ikke godtok de 84 nye medlemmene som ble meldt inn i Bergen SV i to bolker torsdag. Partikontoret mente at disse ikke kunne godkjennes som medlemmer, fordi innmeldingen hadde blitt gjort kollektivt. I SVs partivedtekter heter det at det kun skal være individuelt medlemskap.

- Vi må forholde oss til vedtektene. Medlemskap kan bare tegnes individuelt, sier partisekretær i SV, Silje Skei Tveitdal. Hun ringte rundt til enkelte av de nyinnmeldte, og opplevde at flere av dem ikke visste at de var medlem av SV. Beslutningen skapte sinne blant mange i køen for å registrere seg før møtet. En etter en ble fremmøtte avvist fordi de sto på den forbudte listen. Sekretariatet strevde med å forklare dette, og måtte ta i bruk både tysk, engelsk og to innleide tolker som snakket kurdisk og arabisk. Da Payan innså at han ville tape, forlot han møtet i protest sammen med rundt 25 støttespillere, og dermed vedtok et stort flertall å frata Payan alle vervene hans.

Det interessante med denne historien kan oppsummeres i uttrykket ”å smake sin egen medisin”. Det lavpannede ondskapsfulle (u)menneskelige faenskapet som SVs politikere og velgere rekrutteres fra har selv lang erfaring og rutine i å kuppe valg i forskjellige organisasjoner som de derved tar kontrollen over, og gjør til redskap for sin egen politikk. Her ble de imidlertid selv forsøkt kuppet gjennom masseinnmelding av muslimer, men de klarte å slå angrepet tilbake. Lignende historier hadde man for øvrig også under nominasjonsprosessen i SV forut for stortingsvalget i 2009, og også da klarte SV å slå muslimske kuppforsøk tilbake.

Man spør seg om andre norske partier ville ha klart det samme om de hadde opplevd noe tilsvarende. Det vet man selvfølgelig ikke før situasjonen eventuelt foreligger, men det er ytterst tvilsomt om et lokallag i f eks Venstre, KrF, Sp, Høyre eller FrP ville ha skjønt bæret av hva som foregikk før et muslimsk kupp var et fullbyrdet faktum.

Å kalle dette utenomparlamentariske metoder er vel kanskje å ta litt hardt i, kvasiparlamentariske metoder er kanskje et mer dekkende beskrivelse. Poenget er imidlertid at fordi venstresiden selv så ofte har brukt dette offensivt er de også mye bedre i stand til å forsvare seg mot det når det brukes mot dem. De har liten eller ingen sans for ”fair play”, og sans for ”fair play” er livsfarlig når man har med muslimer å gjøre.

Payan fratatt alle verv i SV
ABC Nyheter 22 januar 2010

Razzia mot terroristreir i Germanistan

I en storstilt aksjon mot litteratur som oppfordrer til vold mot kvinner har tysk politi ransaket til sammen ca 30 moskeer (les: terroristreir) og andre bygninger som brukes av muslimske organisasjoner. Det dreide seg om en koordinert aksjon som foregikk samtidig i flere av de tyske delstatene, nøyaktig hvilke sier ikke rapportene noe om foreløpig.

Blant det materiale som ble funnet og konfiskert var en tysk oversettelse av den saudiarabiske boken: ”Kvinner under islams beskyttelse”. Denne boken ble i 2009 av tyske myndigheter satt på en liste over litteratur som kan ha skadelig innflytelse på barn og unge. Boken inneholder blant annet et kapittel om hvordan man slår kvinner slik at det ikke etterlater merker. Slik er det altså islam ”beskytter” kvinner – ved å slå dem slik at det ikke vises noen synlige merker etter mishandlingen.

En talsmann for tysk politi sier at myndighetene vurderer innholdet som lovstridig både i betydningen kvinnediskriminerende og i betydningen at det oppfordrer til vold. Vi har et såkalt ”diskriminerings/likestillings”-ombud i Norge også, men den terrorist-heksa som sitter der er tydeligvis mer opptatt av å sikre kvinnelige sharia-gestapister rett til å bære hijab og at hvite heteroseksuelle menn blir strøket ved kommunevalg enn i den kvinneundertrykkelse og kvinnemishandling som foregår i stor stil i muslimske miljøer i Norge også. Man trenger bare å ta en aldri så liten titt på klientellet på krisesentrene for å overbevise seg om det.

Blant dem som har brukt denne boken i sin undervisning av blant annet nettopp barn og unge er den tyske konvertitt til islam Pierre Vogel, med tilnavn: Abu Hamza. Han er født i 1978 i nærheten av Köln. Den tidligere proffbokseren konverterte i 2001 til islam, har studert arabisk og islam både i Tyskland og Saudi-Arabia og tilhører den salafistiske gren av islam.

Vogels tilnavn, som han deler med Abu Hamza al-Masri som for tiden sitter i britisk fengsel for deltakelse i terror, betyr far til Hamza. Vogels sønn heter Hamza, men Vogel er fra flere hold blitt beskyldt for at gutten har fått det navnet utelukkende for at hans far skal kunne hylle en terrorist uten å komme i konflikt med loven. I 2007 ble Vogel berømt/beryktet (stryk det som ikke passer) da han i en moske i Göttingen rettferdiggjorde at voksne muslimske menn inngikk ekteskap med 9 år gamle jenter.

Ingenting av dette omtales selvfølgelig i norske medier. I verste fall kunne jo det føre til at en og annen norsk sharia-gestapist som ikke var tilstrekkelig hjernevasket, kjøpt og betalt av herrefolket, begynte å interessere seg for hva slags litteratur som finnes og brukes i tilsvarende terroristreir i Norge som det tysk politi slo til mot der.

Denne saken fra Tyskland er for øvrig ikke enestående. Konkurransen mellom vestlige land om å kapitulere raskest og mest betingelseløst for islam er knivskarp, men den konkurransen synes ikke Tyskland å ville delta i, snarere tvert i mot. Å si at Tyskland motsetter seg og bekjemper muslimenes overtakelse av landet ville imidlertid være å ta altfor hardt i, det skal mye mer til for at det skal være berettiget å snakke om ”motstand”. Det dreier seg kun om en litt mindre begeistret kapitulasjon enn hva man ser i land som Ummah Kingdom, Belgia, Nederland, Frankrike, Sverige og sist, men ikke minst Norge.

Motstand kunne man først ha snakket om hvis tysk politi hadde gått etter den boken som er kilden til den boken de fant, og det er selvsagt Koranen. Den pålegger muslimske menn å mishandle sine egne kvinner (4:34) og gir dem rett til å voldta vantro kvinner (4:24). Men den boken våger man altså ikke røre, i stedet går man etter en bok som egentlig ikke gjør noe annet enn å gi praktiske råd og vink om den kvinnemishandling som Koranen foreskriver.

Kilde:
Razzia i moskeer på tysk område.
Nyhetsbrev fra Den Danske Forening Januar 2010

Ormeyngelen kravler fra borde

Et av hovedoppslagene i mange norske nyhetskanaler 21 januar 2010 var at den såkalte ”sjefsredaktøren” i Dagbladet, Anne Aasheim, går av. Med tanke på den oppmerksomhet dette fikk i media skulle man nesten tro det var emiren selv som abdiserte. Man kan si hva man vil om det avskummet som sitter i redaktørstolene i norske aviser, og det gjør man da også, men de tar i hvert fall både seg selv og hverandre svært så høytidelig. Samme dag gikk for øvrig noe som kaller seg ”kulturredaktør” i samme halal-blekka, Petter Raaum, av. Å snakke om ”kulturredaktør” i noe slikt svineri som Dagbladet er om mulig enda mer malplassert enn om et hardcore pornoblad hadde påberopt seg å ha en ”anstendighetsredaktør”.

Bakgrunnen for Aasheims avgang skal angivelig være en temmelig katastrofal utvikling når det gjelder opplagstall for Dagbladet. Det er nok i og for seg riktig, men opplagstall faller ikke av seg selv, det er en eller eventuelt flere grunner til at folk slutter å kjøpe en avis. Dagbladet er ikke den eneste norske avis som opplever fallende opplagstall, det er en nokså gjennomgående trend, men Dagbladet synes å være spesielt hardt rammet av dette. En generell årsak til dette er nok at stadig flere leser både nyheter og kommentarer på nettet, kanskje på nettutgavene av de samme avisene som de tidligere abonnerte på elle kjøpte som løssalgsaviser.

Men er det den eneste grunnen til at opplagstallene går ned for norske aviser generelt, og for Dagbladet spesielt?

Skråsikre svar på dette skal man være litt forsiktig med, men noen som mener seg å vite svaret er Redaktør Hans Rustad på nettstedet document.no og flere av dem som kommenterer artikler der. Skal man tro Rustad & Co på document.no er grunnen til at så mange slutter å kjøpe aviser i alminnelighet og Dagbladet i særdeleshet at de har gjennomskuet at avisen systematisk fortier og lyver om de katastrofale konsekvensene muslimsk innvandring allerede har fått, for ikke å snakke om hva det kommer til å få.

Vi skal ikke helt avvise at det kan være et element av dette i forklaringen på hvorfor det går nedoverbakke med mange norske aviser. Men det spørs om ikke dette er mer et uttrykk for ønsketenkning og overvurdering av en befolkning som, etter hvert som årene går, i stadig større grad er et produkt av et skoleverk som er det komplette intellektuelle katastrofeområde. Hvis det var slik Rustad antyder burde det nemlig ha gitt seg utslag i stemmegivningen ved valg også, og det gjør det ikke – OVERHODET IKKE.

Den massive majoritet av Ola og Kari Nordmann stemmer på partier som står for og formidler nøyaktig de samme løgner og fortielser som avisene de slutter å kjøpe. Det er med andre ord noe som ikke stemmer hvis man tilskriver avisenes nedgang at folk flest skulle være i ferd med å våkne. Det er de ikke, overhodet ikke, det dreier seg i beste fall om en litt mindre dyp søvn.

Men til tross for det er det selvsagt en gledelig utvikling at de (u)profesjonelle yrkesløgnerne i norske aviser får stadig større problemer med å selge den giftige halal-smørja av islamofili og marxisme som de koker sammen. For øvrig er det interessant å merke seg at en såkalt ”medieekspert” sier til ABC Nyheter at han tror Dagbladet er ferdig som papiravis.

”Ekspert” – FUCK OFF!

I kronidiotenes land er tydeligvis alminnelige idioter ”eksperter”.

Om Hans Rustad kanskje er på villspor når det gjelder hvorfor Dagbladet er et synkende skip, det faktum at det er nettopp det er noe han har hevdet en god stund. Nå har det omsider tydeligvis også gått opp ”kapteinen” på skuta, og ormeyngelen er begynt å kravle fra borde.

Kilder:
Tror Dagbladet er ferdig som papiravis
ABC Nyheter 21 januar 2010

Anne Aasheim slutter
Document.no 21 januar 2010

Dansk ormeyngel trues

Ruth Theilmann, som er leder av Dagtilbudet Langenæsstien, en barnehage i Århus i Danmark, har kunngjort at barnehagen ikke serverer svinekjøtt til barna. Hovedgrunnen til det er i følge Theilmann at Århus kommune ønsker å føre en sunn og god kost. En annen grunn er at de ikke vil lage mat som de muslimske barna ved barnehagen ikke kan spise.

For å ta det første først. Hvis begrunnelsen om sunn mat hadde noe med virkeligheten å gjøre bør myndighetene snarest gripe inn ovenfor opplysningskontoret for kjøtt og deres nettsider (matprat.no). Der kan man nemlig under overskriften ” Lag sunne raske retter av magert svinekjøtt” lese følgende:

”Svinekjøtt er saftig, men også mørt, magert, har en mild smak, det er tilgjengelig hele året, og ikke minst er det rimelig. Med andre ord; midt i blinken for deg som vil spise uten et snev av dårlig samvittighet.”

Hvis svinekjøtt ikke er sunt, slik denne danske ormeyngelen antyder, driver opplysningskontoret for kjøtt i Norge direkte villedende markedsføring, noe som er ulovlig. Selvfølgelig har dette absolutt ingenting med sunn eller usunn mat å gjøre i det hele tatt, det er utelukkende nok et knefall for det islamofascistiske herrefolket.

Theilmanns utspill har da også skapt reaksjoner. Hun hevder at hun etter dette utspillet har mottatt trusler, inklusive signerte sådanne. Hva slags trusler det er snakk om har hun ikke gått nærmere inn på, men i slike kretser er gjerne terskelen for hva man skriker opp om og kaller for trusler forholdsvis lav.

Men la oss likevel for ordens skyld anta at det dreier seg i det minste om trusler om vold, for ikke å si drapstrusler. Det representerer i så fall noe nytt i kampen mellom islam og sivilisasjon i Vesten. Hver gang muslimer gjennomfører terroraksjoner eller annen bestialsk kriminalitet som for eksempel gjengvoldtekter er både muslimene selv og deres lakeier gjerne svært så bekymret for det man kaller ”backlash”, dvs at det skal utløse voldelige angrep på mer eller mindre tilfeldige muslimer. I praksis skjer det nesten aldri selv om både muslimene og deres lakeier gjør sitt ytterste for å blåse opp mest mulig de sporadiske tilfellene som forekommer.

Å ta hevn for de muslimske voldsapene sine herjinger ved å angripe eller trakassere tilfeldige muslimer ville da også være høyst malplassert. Da overser man blant annet det faktum at de mest tragiske ofre for den unike djevelskapen i islam faktisk er muslimene selv. Men her snakker man altså ikke om det, her snakker man om noe ganske annet. Hvis truslene, hva de nå enn måtte bestå av, blir omsatt i praksis snakker man om en hevn som ikke retter seg mot muslimer, men mot deres ikke-muslimske lakeier, den islamofile ormeyngelen.

At medlemmene av en fascistisk okkupasjonsmakt behandles mildere og med større respekt enn de forræderne som går deres ærend er det så og si en solid historisk tradisjon for. Hvorvidt det fantes tyske kvinner blant de tyske militære om var stasjonert i Danmark (og Norge) da Tyskland kapitulerte i 1945 vites ikke, men det var det ganske sikkert. Det foreligger imidlertid ingen beretninger om at de led noen overlast. Derimot fikk de som i Norge gikk under betegnelsen ”tyskertøser” en temmelig ublid behandling. Å sammenligne Theilmann med tyskertøsene er egentlig en grov fornærmelse – av sistnevnte, de var alle DYDSMØNSTE sammenlignet med både med Theilmann og en hvilken som helst vestlig kvinne, eller for den saks skyld mann, som på noen som helst måte bidrar til at det fargeløse multikriminelle muslimske faenskapet i det hele tatt tolereres i vestlige land.

Det kan også være på sin plass å minne om at da den forrige fascistiske okkupasjonen var over i Norge og andre europeiske land ble okkupantene stort sett bare sendt hjem, det var forræderne blant de okkuperte og undertrykte folk som ble stilt mot muren og skutt, noen ganger etter en rettsprosess, andre ganger ved selvtekt og gatejustis slik tilfellet gjerne var med de såkalte tyskertøsene.

Det sier seg i grunnen selv at etter hvert som stadig flere av den opprinnelige befolkningen i vestlige land får føle på kroppen hva slags perverst svineri som er i ferd med å overta landet vil det skape først frustrasjon, deretter sinne og i neste runde hat. Og hatet både kan og vil avføde aksjoner av forskjellig slag. Frustrasjonene, sinnet, hatet og de aksjonene dette måtte få utløp gjennom vil ikke kunne redde Vest-Europa, dertil er utviklingen allerede kommet for langt.

Det er imidlertid ikke uvesentlig at sinnet, hatet og aggresjonen har riktig adresse. Og riktig adresse er ikke muslimene. Riktig adresse er den islamofile ormeyngelen, i akkurat denne sammenheng representert ved Theilmann. At det er hun som trues, hva nå det måtte bety, og ikke f eks muslimske foreldre som har barn i denne barnehagen er på sett og vis et godt tegn. Det tyder på at danskene har skjønt det, de har skjønt at hovedproblemet faktisk ikke er muslimene, det er den islamofile ormeyngelen – og selvsagt islam selv som ideologi. Det er i grunnen ikke et øyeblikk for tidlig om det bunnfall og avskum som Theilmann representerer også får smake aldri så lite av det både islamkritikere og frafalne muslimer har måttet leve med bestandig. Ville Theilmann for eksempel ha byttet plass med noen av tegnerne bak karikaturene av Muhammed (måtte han råtne i grisemøkk)? Ville hun byttet plass med Geert Wilders, Ayaan Hirsi Ali, Kadra eller Vebjørn Selbekk, eller for sikkerhets skyld med Teo van Gogh eller Pim Fortuyn?

Kilder:
Mottar trusler for å utelate svinekjøtt
TV2 19 januar 2010

Lag sunne raske retter av magert svinekjøtt
Opplysningskontoret for kjøtt

En selvmodsigelse og et selvmål
Monokultur 19 januar 2010